30. mars 20224 min lesing

Gården i byen - et sted for hverdagsmagi

Søndre Ås gård ligger unnselig til blant boligfelt og industri. Når man først kommer inn på gården, er man i en egen fredfull lomme.

Vi møter Karin Waagard som vi kjenner som kursdeltaker på Dyrebar Omsorg. Hun tar oss i mot med et godt smil og mye på hjertet. Karin ble selv involvert i arbeidet på gården som ung og kjenner godt til kraften i et slikt sted og betydningen for unge liv.

- Søndre Ås gård er kommunalt eiet og drevet som en fritidsklubb i Oslo kommune, bydel Søndre Nordstrand, og har kommunalt ansatte, forklarer Karin.

Allerede der er Søndre Ås blitt svært interessant for oss. Hvordan får man til noe så forbilledlig innenfor grønn omsorg? De fleste av oss som driver med Dyreassisterte Intervensjoner strever litt i utkanten av det private eller i frivilligheten.

Vi som har lest pensumbøker og forskningsrapporter og hovedoppgaver vet at dette funker. Dyreassisterte Intervensjoner er verdifullt og resultatorientert som bare det.

Men hvordan få kommunene med på laget?

Karin forteller at gården først var en gård som alle andre, men at den gradvis kom over på hender som ville legge til rette for hverdagsmagi og skjellsettende øyeblikk mellom dyr og menneske. En arena for ungdom og arbeid, matjord og mening, myke muler og mestring.

Etter at gården kom i kommunens drift og eie har prosjektet vokst og modnet.

- Det gir trygghet og kontinuitet for brukerne av gården når de ansatte er på jobb til faste, forutsigbare tider, og det at vi har ordnede forhold for de som jobber her betyr mye.

Karin er full av informasjon om stedets historie og utvikling. Dette er virkelig verdt et videre studium, tenker journalisten, men nå skal vi møte hestene!

Søndre Ås har lagt vekt på de norske hesterasene fjordhest, dølahest, kaldblods og nordlandshest/ Lyngshest. I tillegg har de en varmblodshest som antagelig tror den er døl. :)

Hestene jobber allsidig med både kjøring, baneriding, tur og andre oppgaver.

Vi møter gutta først, siden hoppene.

Waagard forteller at barna gjerne vil “ha” shetlandsponnien. Men det er ikke alltid at shetlandsponnien vil ha barna. Da blir det opp på ryggen av en høy ridehest eller brei dølarompe.

Nærmiljøet brukes flittig, og vet dere hva? Søndre Ås gård er ALLTID åpen. Alltid.

- Ja, vi har hatt ungdommer her på julaften vi, om det er her de trenger å være den dagen. Man kan være medlem eller besøkende, det velger en selv. Det er en rekke ting å engasjere seg i. Ikke komfortabel med hest? Det er nok å henge fingra i. Mange finner mestring og mening i å hjelpe med praktisk vedlikehold og nyttige gjøremål.

Også andre dyr finnes på Søndre Ås. Selvsagt har mange av de ansatte, inkludert Karin, en firbent følgesvenn eller to, av det slaget som sier voff! Hunder er gode kontaktskapere. Men et dyr som Karin trekker fram er SAU.

- Vi har kosesauer, vi!

Det må vi selvsagt sjekke ut, og ikke før har vi klatret inn på sauenes domene, så kommer et par tre sauer som vil ha ekstra med kos ut over ordinær hilsing.

Det fine med et slikt stort område er at det er rom for mange slags ulne personligheter. Noen hilser og går, noen observerer, noen går “all in”.

“Får season hotel is very sheep” og her slipper de som vil til. Kos deles ut aldeles gratis. Men vil de ikke bare ha mat? Nei, det er en del som oppsøker kos selv om de vet det ikke vanker denslags.

Karin forteller at sauen appellerer til svært mange mennesker, det er noe kjent og trygt med den, og alle har et forhold til ulla.

Sauen er taktil. Ulla både gir nærhet og varme, men også et beskyttende lag, den har en fascinerende struktur og kan bli til plagg som mange har på seg til daglig.

Ikke bare har de krøllete vennene sin fanskare, på Søndre Ås gård finnes det også høner.

- Jeg ser at mange dras mot hønene, at de innbyr til fine øyeblikk, sier Karin.

Høner er kommunikative, de har et tydelig samspill seg i mellom. De kan også som byttedyr “fryse” til, men det er vanligere at de forteller høylytt hva de synes.

Ulikt kaniner, de kan være leie å lese og er et såkalt stumt dyr med få lyder.

Høns har et vell av farger, lyder, atferder, størrelser og fasonger. Og de legger egg.

Det bringer oss til en viktig del av filosofien på Søndre Ås: Fra jord til bord.

At barna på denne fritidsklubben med høy annerledes-faktor kan være med å sanke egg som blir til vafler, høste grønnsaker som havner i suppa. Det er verdifull læring.

I stallen må det også pusses of fores og måkes, slik at hestene får møtt sine behov og får riktig stell.

Verdiene som formidles her på gården er at alt henger sammen med alt, du er verdifull, du betyr noe. Hesten du mestrer, den ga du høy til lunsj. Sauen du klødde bak øret ga ulla si. Høna som verpet egget som gikk i vaffelrøra, gir trivsel til alle.

Resultatene kommer. Sirkelen sluttes. Nå kommer hestejentene som vanket her for tiår siden tilbake med sine barn. Noen av de som har blitt voksne her har gått videre i verden og konkurrert i ryttersport. Eller, som Karin: gir tilbake ved å jobbe her.

Det interessante her er jo driftsformen, at Søndre Ås er en kommunalt eid og drevet gård. Hvordan få til dette andre steder? Kan man det? Er oppskriften for unik? Jeg og flere andre skulle nok gjerne ha sett at kommunene ville være åpne for slike modeller flere steder. For det er ingen tvil om at dette er et sted hvor liv formes og drømmer skapes.