Jeg har holdt høns i en årrekke. Det skal sies at jeg som dyreglad unge ikke fikk øynene opp for høns før jeg kom i tenårene. Jeg var veldig glad i alle slags dyr, men hadde som mange andre en forestilling om at høns var litt dumme.
Vendepunktet kom på Steinerskolens leirskolested Soleggen. Der hadde de høns.
På den siste dagen fant jeg veien til hønsehuset og oppholdt meg der i lengre tid.
Hønene var nysgjerrige og selskapelige. Selv mot meg som var fremmed.
Senere spurte jeg meg for og snakket med folk som hadde høns, jeg begynte å lese meg opp og skaffe meg kunnskap om ulike raser og hold av høns.
På Kase gård ble jeg kjent med Knut Johan Baumann, som jeg i ettertid har skjønt var en ordentlig skrotnisse og ikke helt representativ for den jevne hobbyhøns-eier.
Men jeg er evig takknemlig for at jeg fikk henge i hælene hans og lære en hel masse. Han hadde mengder med høns i alle slags fargevarianter, mønstre og raser, han hadde ender, fasaner, kalkuner og påfugler.
Han hadde også en enorm Grand Danois som jeg passet mye og holdt på å arve.
Senere i livet kom jeg inn på et hønseforum på nett hvor jeg “traff” en dame som heter Eva Ströberg. Hun bodde i Vestby og hadde et friskt antall hobbyhøns.
Eva ble min mentor og vi er i dag gode venner. Jeg er heldig som ble kjent med Eva. Hun er veldig kunnskapsrik, ydmyk, opptatt av dyrevelferd og leser både sine egne og mine høners atferd bedre enn noen.
Jeg har lyst til å fortelle litt om høns gjennom noen av de individene jeg har hatt og har.
På den måten ønsker jeg å belyse hvor ulike og unike høns er, at raser betyr noe og at de avhengig av personlighet kan egne seg godt til DAI: ikke bare til dyreassisterte aktiviteter men at de har potensiale som terapidyr.
Det er nå to høner i flokken min som er rundt syv-åtte år gamle, de andre er yngre.
De heter kari Bremnes og Alanis Morrisette. Kari er som regel den ubestridte sjefen. Alanis går litt opp og ned i rang, men hun er ei veldig stolt og frihetselskende høne.
Hun har opplevd å mobbe andre sammen med Kari når hun har vært klukk, og hun har selv blitt mobbet av en nykommer. Alanis er trygg, men slett ikke kosete eller sosial.
Nei, ellers takk!
Både Kari og Alanis er blandingshøns med en stor dose av en utstillings- og hobbyrase som kalles dverg moderne engelsk kamp. Disse er ofte naturlig tamme, men også med svært sterke personligheter og ditto instinkter. Da Alanis ble mobbet av en silke/ kampmiks som var kommet hit sammen med søstrene sine, endret hun atferd.
På denne tiden gikk de mye løs under oppsyn, og jeg fant egg liggende på gulvet i traktoren- ekte traktor- egg! Det var Alanis som hadde lagt eggene der, da hun syntes det var ubehagelig å legge dem i hønsehuset med frøken “superbitch” i nærheten. Kari som normalt ville ha passet på Alanis var blitt klukk i kor med de nye “kule” jentene, det var som et ungdomsskole-drama det hele.
Jeg så at Alanis falt i rang og ville vise at jeg støttet henne. Den ellers så strie høna søkte seg til meg. Hun observerte meg når jeg ordnet opp på hennes vegne (vi hadde ikke voksen hane på den tiden). Alanis søkte seg til meg for godbiter på si og for beskyttelse og selskap. Da “superbitchen” fikk lov å dra hjem igjen til oppdretter, endret Alanis seg tilbake til normalen, der hun ignorerte meg som vanlig.
Der vi bodde før, hadde Alanis også ved ett tilfelle vist at hun stolte på meg. Hun var like sta og selvstendig på den tiden.
Jeg sto og holdt på med noe på kjøkkenet mens hønene var ute i hagen. Plutselig ser jeg Alanis komme utenfor kjøkkenvinduet på fremsiden av huset. Hun setter seg like under vinduet og setter øynene i meg. Jeg går ut, litt opptatt og våt på hendene så jeg bare føyser henne rundt hjørnet og går tilbake.
Straks etter er hun der igjen! Hun hopper opp på benken under vinduet og glaner rett på meg. Denne gangen tørker jeg hendene og tar på meg sko. Følger henne rundt hjørnet for å virkelig sørge for at hun blir der. Porten er igjen, den har hun lett hoppet over to ganger.
Da jeg kommer rundt hjørnet og inn i hagen ser jeg hva saken gjelder. Døra til luftegården har blåst igjen, hønene har stilt seg i kø for å slippe inn.
Her har Alanis tydeligvis tatt grep fordi hun skjønte at her trengs det menneskehjelp.
Etterpå var hun sitt sedvanlige sære selv og ville ikke ha noe kontakt med meg etter at oppdraget var utført.
På et forum for hønsefolk dukket følgende historie opp: Eier til en flokk høns var ute i hagen mens hønene var løse. Så kommer hanen bort til ham, ganske så målrettet, og legger benet sitt demonstrativt på en planke som for å vise det frem. Eieren blir nysgjerrig og går bort til hanen, løfter ham opp og kikker på benet. Ganske riktig- der er det begynnende kalkbeinsmidd. En historie om en annen hane gjaldt også kalkbeinsmidd og hvordan hanen frivillig la frem benet sitt for enklere behandling.
En unghøne jeg virkelig angrer på at jeg ikke beholdt ble en mester i å hoppe etter godbit. Det er flere høner som tilbyr denne atferden, først for faktisk å få tak i godbiten jeg holder men flere av dem later til å skjønne at hvis de hopper uten nødvendigvis å sikte etter godbiten, så får de godbit etterpå. Denne høna hoppet helt utrolig høyt og hun var veldig trygg og nysgjerrig. Hun ble selvsagt med en gang jeg deltok med noen av hønene mine på folkemuseet på Borgarsyssel i Sarpsborg. Turen dit foregikk med tog.
Høna var helt uanstrengt blant fremmede folk, både barn og voksne.
I skrivende stund har jeg en hane og ni høner i flokken min. Jeg har slanke, selvstendige og muskuløse kamphønsblandinger, jeg har hvite fluffy schjiindelaar-høns som legger turkise egg, jeg har trivelige dverg welsumere som legger godt med brune egg. En spettete silverudds blå og en liten sprett av en kamphøns hane har jeg også. Alle er de forskjellige, deltar ulikt i det sosiale fellesskapet, de bidrar til mindre matsvinn og mer hygge.
Følg med for flere hønsehistorier! Da skal vi gå inn på hønenes behov og hold av høns.
Skrevet av:
Johanna Podhorny Journalist
Comments